Vi blir flere og alle skal bo

Befolkning og boliger

Delmål
En by som tar vare på knappe arealer ved begrenset vekst og høy tetthet.
Balansert befolkningssammensetning i alle bydeler.
En by uten opphoping av dårlige levekår.

Strategier

Stavanger kommune vil:
• planlegge bolig- og tjenesteproduksjon på grunnlag av en velfundert framskriving av folkemengden.
• videreføre en aktiv boligpolitikk som bidrar til likeverdige levekår i alle bydeler.
• unngå deling av boliger, og planlegge for flere større boliger i sentrumsnære områder med opphoping av levekårsproblemer.
• samordne boligbyggingen med skoletilbudet og tilgjengelighet til miljøvennlig transport.
• øke andelen universelt utformede boliger.

Folketallsutvikling
Befolkningsveksten i Stavanger har helt siden 1965 vært jevn, rundt 1,0 prosent per år. Innenfor denne rammen har sammenhengen mellom aktiviteten i oljerettet virksomhet og antall nettoinnflyttinger vært tydelig, og gitt kortvarige perioder med lav eller høy vekst i takt med oljeprisen. I årene 2006-2009 har
utviklingen i Stavanger vært preget av høykonjunktur og sterk innvandring fra land med lett adgang til det norske arbeidsmarkedet (EØS og/eller EFTA), sammen med betydelig innenlandsk flyttetap, i stor grad til nabokommunene. Befolkningsveksten i årene 2006-2009 er uten sidestykke den største i kommunens historie.

Kommuneplanen bør derfor tilrettelegge for større vekst enn ved tidligere kommuneplanrevisjoner, men lavere enn i perioden 2006-2009. Noe av veksten kommer av fødselsoverskudd, men hovedtyngden blir arbeidsinnvandring fra nye EU-land. Også etter 2025 bør kommunen ha områder tilgjengelig for viktige behov, for eksempel tilknyttet offentlig tjenesteyting. For videre beregninger er befolkningsveksten derfor satt til 1,2 prosent.

Fig 1 Befolkningsutvikling 1994 - 2025 fordelt på aldersgrupper

Botetthet
Det enkleste målebegrepet for botetthet eller boligkonsum er personer per bolig. I 1970, 1980 og 1990 var botettheten henholdsvis 2,9, 2,6 og 2,3 personer per bolig. Fra 1990 lå botettheten stabilt på 2,3 personer per bolig til 2005. Boligbyggingen tok seg sterkt opp etter århundreskiftet, samtidig som boligproduksjonen ble vridd fra større til mindre boligtyper som et resultat av økningen i antallet husholdningermed én til to personer. Dette reduserte botettheten til 2,1 personer per bolig.

Framskriving av boligbehovet tar utgangspunkt i at dagens botetthet for de ulike aldersgruppene og husholdningstypene beholdes. Da må 13 600 boliger, eller i gjennomsnitt 850 boliger per år, fullføres i kommuneplanperioden.

Nye boliger skal komplettere boligmassen slik at den tilpasses strukturelle endringer i folkemengden. Mange i den sterkt voksende gruppa unge pensjonister disponerer store boliger, ofte i husstander med bare én eller to beboere. Tilbud av gode, universelt utformede boliger i alle bydeler kan frigi store boliger til store familier.

Aldersgruppa 65-79 år øker i særklasse mest. De aller eldste - over 80 år - har sterkest vekst i slutten av kommuneplanperioden og bidrar til ”eldrebølgen”.

Sammensatte levekår
Levekårsundersøkelsen dokumenterer at Stavanger har ujevn fordeling av gode levekår med lappeteppestruktur som ikke er knyttet til bydelsgrenser eller et klart øst/vest skille. Et sammenhengende område av sentrums- og sentrumsnære levekårsoner kommer dårligst ut. Området preges av småboliger og utleieboliger bebodd av husstander tidlig i boligkarrieren og/eller vanskeligstilte på boligmarkedet. De mindre sentrale utbyggingsbydelene domineres av større selveierboliger med stort innslag av barnefamilier.

I sentrumsnære områder med opphoping av levekårsproblemer bør nye boligprosjekter inneholde et vesentlig innslag av større boliger. I slike områder skal deling av boliger som regel ikke tillates og sammenslåing av boliger stimuleres. Tilsvarende skal småboliger etableres i bydeler med lav andel unge voksne.

Konsentrerte boligformer, som ivaretar mange av eneboligens fordeler, må utvikles i sentrumsnære områder og langs bybåndet nord/sør. Kommunen er spesielt opptatt av å bygge gode boliger med godt bomiljø tiltenkt barnefamilier i disse områdene. Kommunen kan bidra med grundig planlegging, tilrettelegging av tomter og tilpassing av selvbyggermodellen til nye typer områder.

I et deregulert boligmarked vil husstander med liten egenkapital og lav eller usikker inntekt ofte ha problemer med å etablere seg i egen bolig. Særlig gjelder dette for pressområder med høy vekst, som i storbyområdet Stavanger, Sandnes, Randaberg og Sola. Den boligsosiale handlingsplanen definerer tiltak for husstander som har problemer med å komme inn på boligmarkedet.

Alle skal kunne disponere en god bolig i et godt bomiljø. Hensynet til utjevning av levekårene skal vektlegges også i forhold til kommunale boliger. Når områder med mange kommunale boliger framstår som attraktive og gode boområder, vil det bidra til å utjevne forskjeller og medføre en variert befolkningssammensetning.

Boligutbyggingen samordnes med transport- og skoletilbudet
Boligutbyggingen skal knyttes til tilfredsstillende kollektivtilbud og sykkelveger. Om hensiktsmessig kan boligbygging utsettes til egen trasé eller andre framkommelighetstiltak for kollektivtrafikken og syklistene er fullført. Der kollektivtilbudet og sykkelvegene er tilfredsstillende, kan boligbygging framskyndes.

Boligutbygging skal knyttes til områder med tilfredsstillende skoletilbud. Boligbygging skal utsettes i områder med liten kapasitet og framskyndes i områder med stor kapasitet. Tilfredsstillende skoleveg anses som del av skoletilbudet.

Kvalitetskrav til boliger
Gjennomsnittstørrelsen på boliger i Stavanger er redusert de siste ti årene. Antall rom per bolig er redusert og småboligene er blitt mindre.

Det samlede boligtilbudet vil blant annet ha stor betydning for hvor godt rustet byen er til å håndtere et stadig økende antall eldre mennesker. Jo flere boliger som tilfredsstiller prinsippet om universell utforming, jo lavere blir behovet for spesialinstitusjoner og ombyggingstiltak. Folk kan bli boende hjemme i sin egen bolig lenger. For å tilpasse boligtilbudet til framtidige behov, anbefales at minst 70 prosent av nye boliger skal være universelt utformet med spesifikke krav angitt i bestemmelser.

Plan- og bygningslovens formålsparagraf bestemmer at prinsippet om universell utforming skal ivaretas i planleggingen og kravene til det enkelte byggetiltak. Universell utforming er ikke et entydig definert begrep. Boliger uten heis 27 skal ha alle nødvendige funksjoner tilgjengelige på inngangsplanet. Rom i andre etasjer kommer i tillegg. Universell utforming i boliger er vanskelig å oppnå hvis boligens areal er mindre enn 55 m².

Fortettingsandelen skal være 70 prosent
Fortettingsandelen, dvs. andelen av nye boliger som årlig etableres innenfor eksisterende bystruktur, har steget til 90 prosent i perioden 2006-2009, og den var i gjennomsnitt 76 prosent i 2000-2009. Fortetting åpner for befolkningsvekst, begrenset transportbehov, miljøvennlig transport og mindre behov for nedbygging av jordbruksområder. Høy fortetting møter følgelig krav i forhold til bærekraftig utvikling og er i samsvar med kommuneplanens mål for langsiktig byutvikling.

Erfaringer etter 2005 viser at fortettingsandelen bør reduseres noe for å oppnå bedre kvaliteter på bomiljøet. Fortettingsandelen i kommuneplanperioden bør være rundt 70 prosent. Det er behov for bedre styring av utbyggingen i sentrumsnære områder og langs bybåndet i samsvar med de boligpolitiske målene.

Den aktive boligpolitikken skal videreføres og tilpasses nye utfordringer
Stavanger kommune har helt fra 1960-tallet tradisjoner med aktiv boligpolitikk og gode resultater, både for den enkelte innbygger og for byen som helhet. Boligmassen, som ble utbygd under denne boligpolitikken, har en god struktur med relativt liten grad av segregering.

Med dereguleringen av boligmarkedet og den reduserte feltutbyggingen er kommunens rolle endret. Kommunen opptrer i mindre grad som grunneier i områdene for byomforming enn i feltutbyggingsområdene. Gjennom område- og reguleringsplaner, strategiske grunnkjøp og utbyggingsavtaler er kommunen likevel aktiv i byomformingsområdene. Kommunens rolle ved prosjekter og ifylling har så langt vært liten.

Kommunens rolle i byomformingsområdene og ved prosjekter og ifylling må gjøres klarere, og ansvar må fordeles tydeligere for at målene i boligpolitikken skal bli fullgodt ivaretatt.

Kommunens boligutbyggingsplan som oppdateres jevnlig må ta stilling til hvilken rolle kommunen skal spille i de ulike kategoriene av fortetting. Dessuten må boligutbyggingsplanen vurdere hvilke oppgaver som skal løses med planlegging og utbyggingsavtaler etter plan- og bygningsloven og hva som skal bestemmes av kommunen som grunneier. Boligutbyggingsplanen må videre foreslå et opplegg for informasjon og veiledning om ifylling. Planen må tilpasse kommunens virkemiddelbruk til fortetting av den utbygde by.

Virkemidler finnes for planlegging av boligene i feltene, byomformingsområdene og prosjektene i forhold til de prioriterte boligpolitiske mål. Virkemidler finnes også for å tilpasse boligutbyggingens rekkefølge til infrastrukturens kapasitet og kvalitet. Oppstart og gjennomføring er imidlertid avhengig av private aktørers forventninger til markedet. Det krever tid og ressurser å ta i bruk nye virkemidler. 

Noen definisjoner

Feltutbygging: Samlet utbygging av 10
boliger eller mer i ikke-utbygd område.

Byomformingsområder: Samlet utbygging av 10 boliger eller mer i områder kom-
muneplanen avsetter som byomformings- område, dvs. utbygd område som får
endret funksjon.

Prosjekter: Samlet utbygging av 10 boliger eller mer i utbygd område eller område
brukt til annet formål.

Ifylling: Utbygging av færre enn 10 boliger.

KOMMENTARER

Skriv kommentarene dine nedenfor. De blir automatisk tatt vare på. Når du er ferdig kan du se gjennom alle før du sender dem inn her.

Du må installere Adobe Flash Player for å kunne skrive kommentarer. Installer her.